HvorforThe Why
ReisenThe JourneyHvorfor gå 1.700 km?Why walk 1,700 km?
LASARON betyr hjemløs omstreifer. Ikke hjemløs i tragisk forstand, men fri fra digital støy, rutiner og alt det moderne livet samler på. Når du fjerner alt det og bytter det ut med en sti, en sekk og rytmen i å gå — kommer noe grunnleggende tilbake.
Stien bryr seg ikke om innboksen din. Den spør bare om du klarer å fortsette å gå. Dag 14 · Aire-sur-l’Adour
I 2024 gikk jeg Camino Francés — fra St-Jean-Pied-de-Port til Finisterre. Det forandret alt. Så i 2025 gikk jeg lenger. Fra Le Puy-en-Velay, gjennom Frankrike, over Pyreneene, helt tilbake til Atlanteren. 1.700 kilometer. Førti dager. Ingen hviledager. Et snitt på 42 km hver dag, hver eneste dag.
Hva jeg fant underveis — og hva jeg måtte finne opp for å overleve det — er det denne siden handler om. Varmen. Gnagsårene (før Blister Buster). Stillheten. Fjellene i grålysningen. De uventede menneskene i landsbyer jeg aldri hadde hørt om.
I august sendte Météo-France rødt farevarsel for tolv departementer — det strengeste varselnivået, brukt bare åtte ganger siden 2004. I Charente og Aude, akkurat der ruten gikk, ble det målt over 43 grader. Underveis fikk jeg et råd fra en erfaren ekspedisjonsmann. Han sa at det er en eventyrerens ansvar å endre planer når uforutsette ting skjer. Jeg oversatte rådet: revurdere ble omdisponere. I tolv dager stilte jeg alarmen til 04:00 og gikk til klokken 15:00. Nesten 40 km per dag, også gjennom varmebølgen.
I Léon-området hadde en skogbrann skapt uvisshet langs løypa. Da jeg kom dit var faren over — men de fleste pilegrimer hadde allerede snudd. Fra Burgos til Sarria hadde jeg nesten hele Caminoen for meg selv.
Noen dager protesterte kroppen. Føttene, på en eller annen måte, gjorde det aldri. Et sted på Mesetaen
Hver etappe er dokumentert på video. Dag for dag, kilometer for kilometer, fortalt med stemmen til den jeg var den morgenen.
LASARON means hjemløs omstreifer — homeless wanderer. Not homeless in the tragic sense, but free of the digital noise, the routines, the accumulation of modern life. When you strip all of that away and replace it with a trail, a backpack, and the rhythm of walking, something fundamental comes back.
The trail doesn’t care about your inbox. It only asks if you can keep walking. Day 14 · Aire-sur-l’Adour
In 2024 I walked the Camino Francés — St-Jean-Pied-de-Port to Finisterre. It changed everything. So in 2025 I went longer. From Le Puy-en-Velay, across France, over the Pyrenees, all the way back to the Atlantic. 1,700 kilometres. Forty days. No rest days. An average of 42 km a day, every day.
What I found along the way — and what I had to invent to survive it — is what this site is about. The heat. The blisters (before Blister Buster). The silence. The mountains at dawn. The unexpected kindness of strangers in villages I’d never heard of.
In August, Météo-France issued red alerts across twelve departments — the highest warning level, activated only eight times since 2004. In Charente and Aude, exactly where the trail runs, temperatures reached 43°C. Along the way I received advice from a seasoned expeditioner. He said it is an adventurer’s responsibility to adjust plans when the unexpected happens. I translated the advice: reassess became redistribute. For twelve days I set my alarm for 04:00 and stopped walking by 15:00. Nearly 40 kilometres a day, even through the heatwave.
Near León, a wildfire had created uncertainty along the route. By the time I arrived, the danger had passed — but most pilgrims had already turned back. From Burgos to Sarria, I had the Camino almost entirely to myself.
Some days the body protested. The feet, somehow, never did. Somewhere on the Meseta
Every stage of the walk is documented on video. Day by day, kilometre by kilometre, told in the voice of whoever I was that morning.
